ANDREAS SIQUELAND
BRIDGES, ARCHES AND PATHWAYS
KUNSTNERFORBUNDET, OSLO
28 FEBRURARY - 31 MARCH 2019
Fra pressemeldingen:
Andreas Siqueland har til sin utstillingen Bridges, Arches and Pathways arbeidet frem sitt eget assosiasjonsrom for maleri ved å bygge en 1:1 modell av utstillingsrommene på Kunstnerforbundet i hagen på gården der han bor. Funnede restmaterialer har blitt til blindrammer for å spenne opp lerreter tilsvarende størrelsen for hver vegg i utstillingslokalet. På denne måten har byrommet blitt flyttet ut i naturen og veggene på Kunstnerforbundet blitt eksponert for naturkreftene. Siqueland har i flere år arbeidet med stedsrelaterte undersøkelser i maleri. Å se på forholdet mellom atelier- og utstillingssituasjonen har vært en viktig del av denne prosessen. Denne utstillingen har derimot sitt opphav på et toalett. Som tidligere ansatt teknikker malte Siqueland Kunstnerforbundets toalettlokale. Minnet om rommets underlige utforming med nisjer og buer ble utgangspunktet for en mental reise som har resultert i en ny malerisk verden spesialtilpasset Kunstnerforbundets lokaler. Den buede veggen på toalettet ledet tankene først til Paris, lysets og speilingens by, hvor kunstneren selv hadde et residensopphold etter at han hadde arbeidet på Kunstnerforbundet. Byens mange passasjer, broer og underganger ble raskt til en arbeidstittel for dagdrømmeren. I tankestrømmen dukket Walter Benjamin opp, filosofen som skrev sitt siste uferdige verk med utgangspunkt i arkadene, de glassdekte gatene i Paris fra begynnelsen av det 19. århundre. Her i forgjengeren til dagens kjøpesentre fikk flanøren utspille sine lyster uten bekymring for værgudenes dumdristige påfunn. Denne arkitekturen ble til en ramme for maleriet.
Det er veggens fortelling, deres reise, denne utstilling i stor grad handler om. Buen representerer for meg en passasje eller skifte i tid og rom. Den har noe med riter og forvandling å gjøre. Det er noe monumentalt over denne arketypiske formen, åpen og lukket på samme tid som jeg synes er interessant i forhold til hvordan vi forholder oss til natur i dag. Om vegger kunne snakke ville de kanskje drømme om å være en hvit søylegang? Arkadene jeg hadde skisset opp ble fort invadert av planter. Det var som om den omliggende naturen trengte seg inn gjennom lerretet. Det var ikke bare innbilning.Etter noen regnskurer kom det første soppangrepet. Oversvømmelse og planteinvasjonen marker starten på en sikker nedbrytning, et slags inferno for en vegg. Gjennom en utstillingsinvitasjon ble jeg oppmerksom på fenomenet Plant Blindness, et slags syndrom som rammer bymennesker, og kanskje også byrom, som mister kontakt med naturen og har problemer med å gjenkjenne den. Da kan man sikkert som vegg i et lukket bylokale bli overrasket over at den faktisk finnes! Desto mer jeg arbeidet ble jeg mer og mer overbevist om at jeg og veggene rundt meg hadde blitt rammet av en slik tilstand og at maleriet var et forsøk på å komme denne situasjonen til livs. Plantene tok mer og mer over rommets tanker og dets frie vilje. Jeg gikk inn i omgivelsenes drakt. Monstervannliljer og ondt sjøgress snek seg inn i søylegangene. Det var som om et fremtidsscenario var i ferd med å utspille seg, en situasjon hvor oversvømmelse hadde ført til at menneskene måtte flykte og plantene hadde tatt over byrommet og bevisstheten. Månedene gikk og så var vinteren plutselig der. Isregn førte til at malingen ikke lenger ville feste seg til lerretet. Jeg gikk i gang med å bygge et provisorisk tak og gulv og fikk satt inn to vedovner slik at malingen skulle få en sjans til å tørke. Fra å være et rom åpent mot naturen ble rommet gradvis beskyttet mot naturkreftene. Arbeidet endret seg og føltes mer og mer som en slags merkelig vinterhage, et apokalyptisk panorama gradvis omdannet til et mytologisk interiør stadig truet av den fallende tyngden på taket.
- Andreas Siqueland